Åpent brev til Hr. Grå Garasjeport

Kjære hr. Grå Garasjeport.

Beklager om eg har fornærmet deg på noe vis, men skulle jo bare lukke deg igjen så det ikkje regnet inn i garasjen. Hvis du har glemt det, så er det faktisk delvis derfor du er der.

Vil på det sterkeste uttrykke at det å glefse etter meg på den måten bare ikkje er akseptabelt. Hvis du er så sulten, kunne du jo bare sagt det. Vi skal ha pølser og spaghetti til middag, men det kan du bare se langt etter. No må fru Høyre Ringfingernegl gå en meget usikker fremtid i møte, bare på grunn av din uhorvelige apetitt og syke temperament. Tenk litt på det.

Mvh. Therese Kristensen (som det blir en stund til du får se igjen)

Break my heart for what breaks Yours.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sunget denne setningen, bedt denne bønnen. Lengtet etter å komme så tett inntil Guds hjerte at det knuses når Hans gjør det. I natt viste Pappa meg noe som knuser hjertet Hans. Og jeg forventet det ikke i det hele tatt. Mennesker som har vendt seg helt bort fra Ham, som lever livet sitt i en løgn som ikke har noen som helst grunn i virkeligheten. Livene deres er preget av hat og glede over andre menneskers lidelser. For de mener det er Guds dom. Dette er deres religion, og de bruker all fritid på å demonstrere og fortelle at Gud hater homofile og at alle utenom dem selv kommer til helvete. Det er så lett å avskrive dem, så lett å tenke at alt som betyr noe, er å ikke bli identifisert med dem. Jeg tenkte sånn da jeg begynte å se dokumentaren på nett. Plutselig kom Pappa og viste meg hvilken sorg det er for Ham - ikke at de ikke viser verden hvem Han virkelig er, men at de ikke har fått opplevd Hans kjærlighet for dem.

Det var utrolig vondt å kjenne på den smerten Han føler på, men jeg kom så nærme hjertet Hans som jeg ikke kan huske å ha vært. En helt ubeskrivelig følelse igrunn. Vondt, men samtidig ville jeg ikke være noen annen plass i hele universet. Vil bare være ved Pappas hjerte hele tiden. Gleder meg til å være der når Han viser meg hva som gjør Ham skikkelig, skikkelig glad!:)

"For hvilken mann hadde jeg vært hvis jeg forlot deg når du trenger det mest?"

For et par måneder siden hørte jeg for første gang Chris Medinas sang What Are Words. Både ordene og historien bak rørte meg, slik den rørte Norge og resten av verden (de som ikke har hørt historien og sangen kan se historien her (fram til ca 1:55) og sangen her). Vi tiltrekkes av personer som velger å stå i det som er vanskelig i stedet for å ta den lette veien og rømme. Vi vil ha kjærlighet som varer lengre enn til neste fine dame eller neste bølgedal. Vi tiltrekkes av trofasthet, men likevel velger mange å støtte det motsatte. Vil vi bare ha det når det kommer i media?

Lar vi media bestemme hvordan vi skal reagere på en ting? Hvorfor er strippebarer galt når offentlige personer gjør det, men kan være helt ok når man tar en tur på byen? Vi ønsker at ledere skal gjøre det riktige, og det er klart at mange fler får med seg deres privatliv enn Ola Nordmanns. Men har ikke Ola innsett at hans liv kan påvirke like mange? Vil vi bare ha sterke karakterer når vi selv slipper å jobbe for det? Lever vi i en illusjon om at bare "offentlige" ledere former samfunnet?

Er vi virkelig så blinde? Er trofasthet og utholdenhet bare "på moten"? Tør vi bare anerkjenne når media gjør det?

Jeg tror at vi lever i en tid der motsetningene bare vil bli større og større. Det er tid for å velge, det er tid for å bestemme hva du vil syns er greit og ikke greit, uten å tenke på hva media forteller deg eller hva de rundt deg synes. Det er nå, mer enn noen gang, tid for å "tenke sjæl" og ikke la deg stoppe av samfunnets krav om tilpasning. Det er også tid for kjærlighet, ekte kjærlighet. Kjærlighet som skiller seg ut på alle måter, fordi den er ikke av denne verden. Det er tid for revolusjon. Kjærlighetsrevolusjon.