Sykepleier

De siste tre årene har jeg tenkt mer enn én gang at dette klarer jeg aldri. Dette er for mye jobb, for utfordrende, det krever for mye av meg, mer enn jeg har. Minst to ganger hvert år har jeg seriøst vært inne på tanken om å ta permisjon et år. Årene har også vært fylt av glede og mestring. Jeg har likt meg godt på alle mine praksisplasser og vært velsignet med gode veiledere som alle har vist meg gode verdier, en sterk rygg og gitt meg mye kunnskap. Jeg har ofte tenkt at "nå, NÅ er jeg på rett plass". Heldigvis.

Man blir aldri utlært, men i disse dager har jeg kommet til en milepæl. Idag hadde jeg min siste skoledag som sykepleierstudent, og i morgen er den formelle avslutningen der vi får vitnemålet, skolenål og offisielt kan kalle oss sykepleiere. Men jeg sier det idag allerede. For jeg er det. Sykepleier.

Jeg har problemer med å tro det selv. Endelig, ferdig. Det som virket så langt frem i tid, er nå. Allerede til uka har jeg min første opplæringsvakt på sommerjobben som sykepleier hjemme i Hardanger og fra høsten av skal jeg jobbe i Bergen. Jeg håper jeg klarer å være sykepleien som profesjon verdig. Jeg håper jeg klarer å møte pasientene mine med faglig styrke og et sunt hjerte. Det er store ord, men jeg tror det er viktig å klare å se det store bildet også. Så får jeg heller begynne i det små. Heldigvis har jeg Sykepleieren (Gud, om det skulle være uklart) over alle sykepleiere med meg. Alltid.

Nå er jeg en av dem - hurra!

Frihet

Idag er det 69 år siden de tyske styrkene kapitulerte og Norge igjen ble et fritt land. Tidligere idag leste jeg et dikt jeg har lest før, men av en eller annen grunn snakket det ekstra til meg idag. Det er skrevet av Nordahl Grieg og heter 17. mai 1940:

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød 
som i en sunken u-båt; 
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer 
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør 
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer 
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, 
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme 
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde 
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, 
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

141 dager er ganske kort tid

- når man sammenligner med et helt liv. Likevel, når det er 141 dager igjen til man skal gifte seg med sin beste venn kan det virke ganske lenge. For ja, den 11.12.13 gikk min kjære trønder (endelig) ned på kne og spurte om jeg ville bli kona hans. Og selvfølgelig ville jeg det. Det er det skumleste og fineste jeg noen gang har gledet meg til. Skummelt fordi det er snakk om resten av livet og jeg aner ikke hva det vil bringe, og fint av nøyaktig samme grunn. Understreker at det er mest fint.

Han her skal jeg få pusse tenna sammen med resten av livet.

Så fremover består livet mitt av bryllupsplanlegging og bachelorskriving. Planen er at begge deler skal få nok tid fra meg de neste åtte ukene til at jeg den 9. august både blir kone og er ferdig sykepleier.

Og for de som har lyst til å følge mer med på dette (bryllupsplanleggingen altså, ikke bachelorskrivingen) er det bare å sjekke ut denne freshe bloggen: http://www.thereseogdagerlend.blogspot.no/