Long time, no internett

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Som dere sikkert har skjønt, har vi ikke hatt internett de tre ukene på BCHP (sykehuset). Jeg (Therese) glemte selvfølgelig å sjekke at modemet fungerte på pc-en før vi dro fra Dhaka, og da vi kom frem viste det seg at den trengte en Java-oppdatering for å kunne innstallere modemet, og det måtte jo selvfølgelig lastes ned fra nettopp internett. Dårlig sirkel det der. Men, som en slags trøst hadde det mest sannsynlig vært for dårlig connection til å få blogget uansett. Vi (Anne) lånte sjefens pc én gang og brukte i hvert fall en time for å sjekke mailen. Håper dere har klart dere, det har vertfall vi gjort ;)

Men, nå er vi i hvert fall i Dhaka, kom hit igår. Planen var egentlig å komme tidligere i uka, men pga. den politiske situasjonen her i landet for tiden med blokader osv. var det ikke trygt å reise før. Fredager er nemlig helligdag her og da er det ikke blokade, så det var god deal for oss som måtte til Dhaka før søndag. Nå bor vi hos det meget flotte (og tidligere omtalte) norske paret, Torunn og Hans-Jørgen (les bloggen deres her) og har det som plommen i egget (om man tenker at en plomme har det helt utmerket i egget).

De siste tre ukene har gått både sakte og fort, og vært utrolig kjekke og veldig utfordrende. Vi har masse minner, mange bilder og endel film, og endel kommer til å bli lagt ut på bloggen her etterhvert, litt om gangen. Bangladesh er et utrolig fint land med masse nydelige folk som vi er takknemlige for å ha fått bli litt kjent med den tiden vi har vært her! Mange mange inntrykk som setter spor.

Blandede følelser i øyeblikket; vi er lei oss for å forlate Bangladesh, men gleder oss samtidig (veldig) til å komme hjem igjen.

Til slutt et lite sneak-peak-bilde; oss i sari.

Dette var uniformen vår på jobb. Neida. De to i midten er
forresten to andre sykepleierstudenter som var på sykehuset;
Swapna til venstre og Saroti til høyre - flotte jenter :)

Planen er å lande på Flesland klokka 20:15 mandag kveld, og vi gleder oss til å se dere alle igjen!

Pimp my rickshaw!

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Igår hadde vi siste dobbelttime på språkskolen (tre dobbelttimer i alt). Vi føler vi har lært mye grammatikk og "basics" om språket og setningsoppbygging, så nå gjenstår det bare å øve - mye! Thic ache - it´s ok.

Her er litt bilder fra språkkurset:

Flittige studenter.

Anne, Nayli (læreren vår) og Therese.

Idag tidlig var vi invitert på frokost til det utrolig hyggelige misjonærparet vi nevnte i et tidligere innlegg. De anbefalte å ta rickshaw for å komme oss fra Viator (guest house der vi bor) og til Bharidhara der de har leilighet. Rickshaw er altså en sykkel med en vogn litt bak setet, der man kan sitte. Det kryr av dem her i Dhaka, og etter å ha sagt nei til en haug med kjørere de siste dagene var det kjekt å endelig skulle sitte på! Vi tenkte det var greiest å ta en sammen, og jammen ble det plass. Veldig kjekt å få praktisert det ørlille av bengali vi klarer å huske utenat også.

Therese og Anne på rickshaw-tur.

Etter frokosten fikk vi være med på Martin Luther College, der våre norske venner jobber. Dette er en skole som blir sponset/drevet av bla. KG i Oslo, og også Normisjon om vi forsto det rett. Kult! :) Mens vi var der, kom det fram at det akkurat nå var noen norske jenter fra Gå-Ut-Senteret i Hurdal i Dhaka. Vi fikk nummeret deres og ringte for å høre om de ville treffes - og det ville de! Vi tok rickshaw til et område som heter Gulshan-2 circle, et kryss med endel butikker og restauranter, og de tok oss med på en restaurant der vi kjøpte supergod ferskpresset juice!

Slik ser altså en rickshaw ut bakfra.

Disse GUS-jentene kan det. Tre på én rickshaw!

Julie, Lena og Anne.

Elisabet, Tivia og Inga-Lill.

I kveld ble vi hentet av Mr. Elison, som også skal være med oss på toget til sykehuset i morgen. Utrolig hyggelig kar! Han og én til (aner ikke hvordan man skriver navnet) tok oss med til en butikk der vi fikk kjøpt litt flere shalwar kameez og en sari hver! Gøy, selv om vi ikke aner hvordan man tar på en sari. Heldigvis sa Mr. Elison at de på sykehuset kunne lære oss.

Så ja, i morgen drar vi altså til Brahmonbazar Christian Health Project! Toget går herfra kl 12.00 lokal tid og tar ca fem-seks timer, pluss litt til for å komme oss fra togstasjonen til sykehuset. Da er det slutt på luksusen med raskt, trådløst internett, og vi går over til modemet vi har med oss fra Norge, som i følge fjorårets studenter ikke akkurat er av den raskeste sorten. Så da blir det nok litt mindre oppdateringer fra oss fremover, men intet nytt er godt nytt får vi si. Vi skal prøve å få blogget litt (evt. sjekket facebook) når vi kan, men til vi får prøvd hvordan modemet funker vet vi ikke helt hvor ofte. Så dere får prøve å klare dere som best dere kan i mellomtiden ;)

Snakkes plutselig!
Klem fra Therese og Anne :)

ekTu ekTu bujhi

E-en skal sies som i det engelske ordet "egg", T-en er sterk, lages med en retroflex (rullende) tunge og husk å bruke haken til å lage en utpustende "jh". Velkommen til bangla-språkskole.
Forresten, det betyr "I understand a little" - noe som er ganske beskrivende på nåværende tidspunkt.

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Idag tenkte vi det var på tide at dere fikk se litt mer av rommet vårt (dere så jo innsiden av døren i forrige innlegg), så here we go:

Her ser dere litt av rommet. Anne sitter og gjør hjemmelekser,
for det har vi nemlig fått på bangla-skolen. 21 verb som skal
bøyes i nåtid, fortid og fremtid, og samtidig i 1., 2. og 3. person.
You do the math.

Her er doen vår.

Den viser vi først og fremst bilde av for å kunne zoome inn
på denne fantastiske plakaten som henger over.

Her er dusjsluken.

Den ligger bak dusjen, om du ser den lille
åpningen i kanten rundt. Og ja, det er et dusjhode
i taket, men den ser ikke ut til å virke i og med at
vi har fått den røde bøtta dere ser.  Heldigvis har vi
fått en øse også, den henger på kanten av bøtta.

Her er senga til Therese. Ja, det er stress når man har lagt seg og
puttet myggnettingen godt nedi overalt også plutselig kommer
på noe man har glemt.

Her er vifta i taket. God å ha.

Vi har aircooler også, men den slår vi av om natta for den
bråker sånn.

Her lader vi Mac, mobil og kamera. Vi valgte å sette adapteren
rett i veggen framfor å bruke skjøteledningen som ligger innerst.

Her sover Anne. Madrassen hennes går oppover mot kantene,
og det synes Anne er helt greit, for da slipper hun å våkne opp
på gulvet med ødelagt myggnetting.

Her er skittentøyskurven vår. Om man legger klær i den kommer
personalet og vasker de for oss for 40 Taka (ca. 3 NOK) pr. plagg.
Dette har vi nok ikke benyttet oss av enda.

Apropos klesvask, pkt. tre på denne lista minnet oss om at
tørketrommel er et sjeldent ord her nede.

Vi var en tur på det lokale supermarkedet, Meena Bazar (det
er ikke helt det samme som norsk basar), og dette ble Thereses
fangst. Honning, litt grovt brød (dette var det eneste grove de
hadde) og ost (den ligger i det felles kjøleskapet vi har i denne
etasjen) - som en variasjon til kritthvit loff og bananer som er
frokosten vi får her på guest house. Litt kjent snacks fant hun også.

Innholdet i Annes handlepose. Foruten dette kjøpte både hun
og Therese hver sin 1,25 liter brusflaske til 4,50 NOK pr. stk.
Grei pris.

En innføringsbok i Bengali og våre to notatbøker.

I morgen tenkte vi å ta litt bilder fra språkkurset, så stay tuned!

Hvis dere lurer, så har vi det veldig bra. Hodet er fullt av inntrykk og tanker og vi ser ikke helt frem til å begynne på oppgaven i folkehelse vi skal skrive mens vi er her nede, men det ordner seg vel det også. I morgen er det siste økt på språkskolen, så vi får se hva vi finner på resten av dagen. Det er hartals (streik) frem til onsdag ettermiddag, så det er ikke allverdens som skjer her i nabolaget. Kom gjerne med forslag i kommentarfeltet; ting dere vil se bilde av (bildene legger vi ut på bloggen, så sant forslaget slipper gjennom sensuren (vi befinner oss tross alt i et muslimsk land (Anne understreker at vi ville ikke gjort hva som helst i Norge heller, altså (bare nesten).)!) (JA, vi blåste i maks-tre-tegn-etterhverandre-regelen her), aktiviteter vi kan gjøre osv. Vi kårer gøyeste/mest kreative forslag, og vinneren får en bangla-surprise!

Vi venter i spenning, hilsen Therese og Anne :)

BFC

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Klokka var nærmere 02.30 lokal tid før vi kom oss i seng i går, så å stå opp til frokost klokka 08.00 så vi på som en bragd. Når man i tillegg tenker på at 08.00 her er 03.00 i Norge (og våre indre klokker fremdeles er ganske norske) syns vi det var greit å slumre til halv ni. (Når det er sagt, gikk vi rett og la oss igjen etter frokosten.)

Frokosten minnet endel om Uganda breakfast; loffskiver, smør og små bananer. Her hadde de i tillegg et par skåler med syltetøy (som Anne smakte på for første og siste gang) og en boks med peanøttsmør. De hadde også cornflakes og melk, men med reiseråd om mat i friskt minne, samt at frokosten ble satt ut noen timer tidligere, valgte vi å overse dette alternativet.

Etter vi hadde sovet noen timer fikk vi melding av et norsk misjonærpar som bor her i Dhaka (som Ottar Hope så snilt hadde satt oss i kontakt med før vi dro), at de var i nærheten og ville stikke innom og hilse på. Det syns vi var veldig kjekt, og avtalte å prøve å treffes igjen for litt omvisning senere i uka.

Så spilte vi litt yatzy før Mark (leder for Koinonia) kom og hentet oss. Han tok oss med på BFC (Best Fried Chicken), der vi fikk kylling, pommes frites og pepsi. Kyllingen besto av et eneste gigantisk fritert stykke, og vi fikk en kickstart på banglanormen om å bare spise med høyre hånd. Det var veldig godt selv om vi holdt på å brenne tunga av oss. De kan å krydre i Bangladesh, for å si det sånn.

Siden det er hartals (streik) er nesten alle butikkene stengt, men heldigvis fant Mark én som holdt åpen, og vi fikk kjøpt oss noen klær. Så, i ekte bloggerstil; her kommer dagens innkjøp/outfit:

Anne i sin nye shalwar kameez.

Thereses første shalwar kameez.

Thereses andre shalwar kameez - også kalt
Pocahontasdrakt blant oss på rom 302.

I morgen står de to første dobbelttimene i Bengali for tur - vi gleder oss! Håper alle har det bra der hjemme, og igjen; gratulerer med farsdagen til våre to pappaer/fedre :)

Klem fra Therese og Anne!

Stoppet i sikkerhetskontrollen

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Ja, da er vi kommet oss inn ved gaten (gate 17, om dere lurte) på Doha Airport. Eller, vi sitter rett ovenfor den. Ved gaten vår satt det bare masse menn, så vi plasserte oss strategisk ved siden av en dame på andre siden av hallen. (Linda og Kristina: dette er akkurat som dere sa, haha.)

Men altså, til overskriften. Vi ble kjørt med hotellets shuttle bus helt til døra på flyplassen, kom oss gjennom en eller annen kontroll der vi ble stemplet ut av Qatar og ble vist videre til sikkerhetskontrollen. Jeg sendte gjennom tingene mine, men ble stoppet da de ville se gjennom veska mi. Umiddelbart tenkte jeg på de to fulle halvliterflaskene med vann jeg hadde med meg fra Norge (fylte dem ved gaten før vi dro). Men det var overhodet ikke dem de var interessert i. Etter å ha ransaket seg gjennom alt jeg eide og hadde i vesken, inkludert støttestrømpene mine, bind (som hun bare slengte ut til skue for alle), en defomert energibar, tannbørsten min (som hun inspiserte veldig nøye) og sikkert tjue andre ting, fant hun endelig det hun lette etter: pinsetten min som lå nederst i sminkepungen. Hun viste den til en mann som sto ved siden av, han så litt uforstående ut, men syns tydeligvis det var helt greit at jeg fikk beholde den. God stemning. Anne kom smertefritt gjennom alle kontrollene, og denne gangen ble også hun tatt bilde av (og jeg klarte det på første forsøk, hurra).

Utenom denne hendelsen (som forsåvidt heller ikke tok så lang tid); dette er uten tvil den mest effektive pass-, visa-, sikkerhetskontrollen vi har vært gjennom. Ingen kø, alt tok vel ca fem minutter tilsammen. Hurra for Doha :)

Så det førte til at vi nå har ekstra god tid før flyet går, men når man kan få kjøpt Fanta Strawberries-brusboks til knappe 8 NOK og internettet er gratis, får vi tiden til å gå :)

Vi snakkes i Bangladesh!

- Therese og Anne

Her sitter vi, på flyplassen i Doha. Om du har lest innlegget
vårt nøye ser du at det er feil gatenummer, men ta det med
ro, vi vet hvor vi skal gå når boardingen begynner :)

Doha!

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Ja, så langt har vi altså reist idag. Bergen - Oslo - Doha.

Vi traff disse fine folka på Gardermoen. God stemning! (Disse
jentene skal til Madagaskar i praksis, om noen lurte).

Sengene våre på hotel Oryx Rotana. Godkjent, for å si det sånn.

Her later jeg som jeg sover for bildets skyld.

Da var vi altså kommet til Doha, Qatar. Her skal vi være på hotel Oryx Rotana til i morgen, da flyet vårt går videre til Dhaka. Da vi kom på flyplassen fikk vi vite at vi måtte ha visum for å komme inn i Qatar (hotellet lå litt utenfor flyplassen), men heldigvis fikk vi kjøpe det på sparket. Undertegnete måtte ta bilde da hun skulle få visa (Anne slapp, av en eller annen grunn), og etter tre oppfordringer om å "try to open your eyes more, try your best" registrerte endelig kameraet øynene mine og tok bilde. Sto tilslutt og stirret som bare det, og jeg som alltid har trodd det var uhøflig.

Nå tar Anne en dusj og etterpå venter senga. Dusjen vår er faktisk et kabinett som har en benk langs ene kortveggen. Slå den.

Håper dere alle har det bra hjemme (eller hvor dere nå enn er)! Og takk til alle som ber for oss, det setter vi utrolig stor pris på! Be gjerne om at resten av turen må gå greit og at vi får en egen kupé på toget fra Dhaka til sykehuset, vi har endel bagasje å holde styr på :P

Vi snakkes! :) Klemmer fra Therese og Anne :)

Utenlandspraksis i Bangladesh

Som overskriften sier, jeg skal i utenlandspraksis. I Bangladesh. Dit drar jeg sammen med Anne, og første etappe av turen starter allerede i morgen tidlig, da flyet går 07.30 fra Flesland til Gardermoen. Der skal vi treffe fire av våre klassekamerater, før vi reiser hver til vårt, de til Madagaskar, og vi til Bangladesh.

Slik ser opplegget ut til nå:

8. - 9. november: Reise til Dhaka (hovedstaden i Bangladesh)
10. - 11. november: Språkkurs i Dhaka
12. november - 5. desember: Praksis på Brahmonbazar Christian Health Project (sykehus) i Sylhet region
5. - 8. desember: Være i Dhaka, souvenirshopping og turistliv
8. - 9. desember: Reise hjem!

Vi gleder oss veldig, og selv om vi kommer til å savne alle dere der hjemme veldig tror vi at vi kommer til å få en veldig bra tur!

Bloggen blir derfor de neste fire ukene en slags reiseblogg, der vi oppdaterer litt etter hvor vi får tak i internett. Følg med, følg med!

- Therese og Anne

Å bygge sandslott i Zandvoort

Hvorfor Nederland? Dette spørsmålet fikk jeg i et hav av variasjoner etter jeg ble spurt om ferieplaner og fortalte at den kjekke trønderen og meg skulle sammen med hans foreldre og eldste bror dra til Nederland og feriere en ukes tid etter sommerens TenOase.
- Nei, altså, det er jo et ganske fint land da..

Sa jeg, som bare hadde sovet én+én natt i landet før, og sikkert kunne stilt det samme spørsmålet selv. Likevel, jeg valgte å stole på den kjekke trønderen som hadde vært der ikke mindre enn tre ganger de siste 14 mnd.

Så, alle dere som har lurt på "hvorfor Nederland?", og alle dere andre som av en eller annen grunn skulle ha lyst til å vite noen grunner til å reise til dette landet som tar så lite plass på Europas vestkyst, her kommer de*:

1. Du kan kjøpe deilig hvit sjokolade i durabelige blokker. Dette er allerede på Schiphol (flyplassen), og er nesten alene en grunn til å ta turen.

Kunne bodd bak disken her ass.

2. Lange, myke sandstrender man kan bygge sandslott på.

Sandstrand

Sandslott nr. 1

Sandslott nr. 2

Sandslott nr. 3

3. Like ved stranda kan man få kjøpt deilig fish&chips og sette seg med utsikt over havet.

Fritert torskefilét slo an hos undertegnede.

4. Man kan leie superkule sykler og dra på dagsturer i fine naturparker. Bonus: det er så flatt at man føler seg kjempesprek fordi man ikke er sliten etter 3 mil.

Legg merke til tidenes tandemsykkel.

5. Når man er kommet langt nok inn i en slik park kan man finne seg et vann der det vokser markjordbær ved siden av.

6. På veien tilbake kan man sykle forbi noen store skotske høylandsfe og føle seg kjempemodig fordi de er så store og du sykler så nærmt. Bare ikke klapp dem, da forsvinner modighetsfølelsen.

Ikke det at trønderen fikk erfaring med konsekvensen av å klappe dem, altså.

7. Postkort! Du kan kjøpe og skrive så mange du vil.

Vi tenkte 24 var et fint tall.

8. Om man reiser videre til Amsterdam kan man for eksempel bo på hotel Alexander.

Sånn ser det ut.

9. I Amsterdam kan man også finne seg en koselig restaurant å spise på.

En libanesisk, for eksempel.

10. Sightseeing i Amsterdam kan bli gjort fra en kanalbåt.

Husbåter, folkens.

OG man kan ende opp med denne fantastiske guiden. Sjekk brillene.

Regner med de fleste tar turen neste sommer.


*Ansvarsfraskriving på Nederlands vegne: Nå er det jo sånn at flere av disse grunnene er på listen ene og alene fordi jeg hadde en kjekk trønder og hans fine familie med meg, og dette kan dessverre ikke Nederland som nasjon automatisk stille med, så dere får prøve å gjøre så godt dere kan selv.

I praksis

- Det ser ut som du koser deg!

Jeg var inne på et pasientrom og hadde akkurat koblet fra noen medisiner som gikk intravenøst. Det var ikke lange stunden det tok, men vi hadde rukket å veksle noen få ord og jeg hadde forklart hva jeg gjorde. Dagen hadde vært hektisk, jeg hadde sprunget fra rom til rom, tømt urinposer og målt avføring i antall ml, regnet på ernæring, laget til medisiner, vasket og tørket, satt sprøyter og servert mat. Lunsjpausen hadde liksom forsvunnet i alt sammen. Likevel trengte jeg ikke tenke lenge på svaret.

- Du, det gjør jeg virkelig! Nå har jeg jo vært her noen uker..

- ..og fått senket skuldrene litt, ikke sant?

Hun fortsatte setningen min, og hadde helt rett. Alt er ikke helt nytt lenger, og selv om jeg ikke føler jeg har den helt store oversikten enda, er jeg mye tryggere enn i starten.

- Ja, det har jeg.

- Du vet, jeg ser sånt jeg.

Hun smiler. Jeg smiler tilbake.

- Vi snakkes da!

- Det gjør vi!

Jeg vinker meg ut av rommet og smiler fremdeles. For jammen koser jeg meg.