Jeg var inne på et pasientrom og hadde akkurat koblet fra noen medisiner som gikk intravenøst. Det var ikke lange stunden det tok, men vi hadde rukket å veksle noen få ord og jeg hadde forklart hva jeg gjorde. Dagen hadde vært hektisk, jeg hadde sprunget fra rom til rom, tømt urinposer og målt avføring i antall ml, regnet på ernæring, laget til medisiner, vasket og tørket, satt sprøyter og servert mat. Lunsjpausen hadde liksom forsvunnet i alt sammen. Likevel trengte jeg ikke tenke lenge på svaret.
- Du, det gjør jeg virkelig! Nå har jeg jo vært her noen uker..
- ..og fått senket skuldrene litt, ikke sant?
Hun fortsatte setningen min, og hadde helt rett. Alt er ikke helt nytt lenger, og selv om jeg ikke føler jeg har den helt store oversikten enda, er jeg mye tryggere enn i starten.
- Ja, det har jeg.
- Du vet, jeg ser sånt jeg.
Hun smiler. Jeg smiler tilbake.
- Vi snakkes da!
- Det gjør vi!
Jeg vinker meg ut av rommet og smiler fremdeles. For jammen koser jeg meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar