Sykepleier

De siste tre årene har jeg tenkt mer enn én gang at dette klarer jeg aldri. Dette er for mye jobb, for utfordrende, det krever for mye av meg, mer enn jeg har. Minst to ganger hvert år har jeg seriøst vært inne på tanken om å ta permisjon et år. Årene har også vært fylt av glede og mestring. Jeg har likt meg godt på alle mine praksisplasser og vært velsignet med gode veiledere som alle har vist meg gode verdier, en sterk rygg og gitt meg mye kunnskap. Jeg har ofte tenkt at "nå, NÅ er jeg på rett plass". Heldigvis.

Man blir aldri utlært, men i disse dager har jeg kommet til en milepæl. Idag hadde jeg min siste skoledag som sykepleierstudent, og i morgen er den formelle avslutningen der vi får vitnemålet, skolenål og offisielt kan kalle oss sykepleiere. Men jeg sier det idag allerede. For jeg er det. Sykepleier.

Jeg har problemer med å tro det selv. Endelig, ferdig. Det som virket så langt frem i tid, er nå. Allerede til uka har jeg min første opplæringsvakt på sommerjobben som sykepleier hjemme i Hardanger og fra høsten av skal jeg jobbe i Bergen. Jeg håper jeg klarer å være sykepleien som profesjon verdig. Jeg håper jeg klarer å møte pasientene mine med faglig styrke og et sunt hjerte. Det er store ord, men jeg tror det er viktig å klare å se det store bildet også. Så får jeg heller begynne i det små. Heldigvis har jeg Sykepleieren (Gud, om det skulle være uklart) over alle sykepleiere med meg. Alltid.

Nå er jeg en av dem - hurra!

Frihet

Idag er det 69 år siden de tyske styrkene kapitulerte og Norge igjen ble et fritt land. Tidligere idag leste jeg et dikt jeg har lest før, men av en eller annen grunn snakket det ekstra til meg idag. Det er skrevet av Nordahl Grieg og heter 17. mai 1940:

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød 
som i en sunken u-båt; 
vi vil ikke dø slik død.

Værre enn brennende byer 
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør 
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer 
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, 
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme 
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde 
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, 
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

141 dager er ganske kort tid

- når man sammenligner med et helt liv. Likevel, når det er 141 dager igjen til man skal gifte seg med sin beste venn kan det virke ganske lenge. For ja, den 11.12.13 gikk min kjære trønder (endelig) ned på kne og spurte om jeg ville bli kona hans. Og selvfølgelig ville jeg det. Det er det skumleste og fineste jeg noen gang har gledet meg til. Skummelt fordi det er snakk om resten av livet og jeg aner ikke hva det vil bringe, og fint av nøyaktig samme grunn. Understreker at det er mest fint.

Han her skal jeg få pusse tenna sammen med resten av livet.

Så fremover består livet mitt av bryllupsplanlegging og bachelorskriving. Planen er at begge deler skal få nok tid fra meg de neste åtte ukene til at jeg den 9. august både blir kone og er ferdig sykepleier.

Og for de som har lyst til å følge mer med på dette (bryllupsplanleggingen altså, ikke bachelorskrivingen) er det bare å sjekke ut denne freshe bloggen: http://www.thereseogdagerlend.blogspot.no/

Long time, no internett

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Som dere sikkert har skjønt, har vi ikke hatt internett de tre ukene på BCHP (sykehuset). Jeg (Therese) glemte selvfølgelig å sjekke at modemet fungerte på pc-en før vi dro fra Dhaka, og da vi kom frem viste det seg at den trengte en Java-oppdatering for å kunne innstallere modemet, og det måtte jo selvfølgelig lastes ned fra nettopp internett. Dårlig sirkel det der. Men, som en slags trøst hadde det mest sannsynlig vært for dårlig connection til å få blogget uansett. Vi (Anne) lånte sjefens pc én gang og brukte i hvert fall en time for å sjekke mailen. Håper dere har klart dere, det har vertfall vi gjort ;)

Men, nå er vi i hvert fall i Dhaka, kom hit igår. Planen var egentlig å komme tidligere i uka, men pga. den politiske situasjonen her i landet for tiden med blokader osv. var det ikke trygt å reise før. Fredager er nemlig helligdag her og da er det ikke blokade, så det var god deal for oss som måtte til Dhaka før søndag. Nå bor vi hos det meget flotte (og tidligere omtalte) norske paret, Torunn og Hans-Jørgen (les bloggen deres her) og har det som plommen i egget (om man tenker at en plomme har det helt utmerket i egget).

De siste tre ukene har gått både sakte og fort, og vært utrolig kjekke og veldig utfordrende. Vi har masse minner, mange bilder og endel film, og endel kommer til å bli lagt ut på bloggen her etterhvert, litt om gangen. Bangladesh er et utrolig fint land med masse nydelige folk som vi er takknemlige for å ha fått bli litt kjent med den tiden vi har vært her! Mange mange inntrykk som setter spor.

Blandede følelser i øyeblikket; vi er lei oss for å forlate Bangladesh, men gleder oss samtidig (veldig) til å komme hjem igjen.

Til slutt et lite sneak-peak-bilde; oss i sari.

Dette var uniformen vår på jobb. Neida. De to i midten er
forresten to andre sykepleierstudenter som var på sykehuset;
Swapna til venstre og Saroti til høyre - flotte jenter :)

Planen er å lande på Flesland klokka 20:15 mandag kveld, og vi gleder oss til å se dere alle igjen!

Pimp my rickshaw!

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Igår hadde vi siste dobbelttime på språkskolen (tre dobbelttimer i alt). Vi føler vi har lært mye grammatikk og "basics" om språket og setningsoppbygging, så nå gjenstår det bare å øve - mye! Thic ache - it´s ok.

Her er litt bilder fra språkkurset:

Flittige studenter.

Anne, Nayli (læreren vår) og Therese.

Idag tidlig var vi invitert på frokost til det utrolig hyggelige misjonærparet vi nevnte i et tidligere innlegg. De anbefalte å ta rickshaw for å komme oss fra Viator (guest house der vi bor) og til Bharidhara der de har leilighet. Rickshaw er altså en sykkel med en vogn litt bak setet, der man kan sitte. Det kryr av dem her i Dhaka, og etter å ha sagt nei til en haug med kjørere de siste dagene var det kjekt å endelig skulle sitte på! Vi tenkte det var greiest å ta en sammen, og jammen ble det plass. Veldig kjekt å få praktisert det ørlille av bengali vi klarer å huske utenat også.

Therese og Anne på rickshaw-tur.

Etter frokosten fikk vi være med på Martin Luther College, der våre norske venner jobber. Dette er en skole som blir sponset/drevet av bla. KG i Oslo, og også Normisjon om vi forsto det rett. Kult! :) Mens vi var der, kom det fram at det akkurat nå var noen norske jenter fra Gå-Ut-Senteret i Hurdal i Dhaka. Vi fikk nummeret deres og ringte for å høre om de ville treffes - og det ville de! Vi tok rickshaw til et område som heter Gulshan-2 circle, et kryss med endel butikker og restauranter, og de tok oss med på en restaurant der vi kjøpte supergod ferskpresset juice!

Slik ser altså en rickshaw ut bakfra.

Disse GUS-jentene kan det. Tre på én rickshaw!

Julie, Lena og Anne.

Elisabet, Tivia og Inga-Lill.

I kveld ble vi hentet av Mr. Elison, som også skal være med oss på toget til sykehuset i morgen. Utrolig hyggelig kar! Han og én til (aner ikke hvordan man skriver navnet) tok oss med til en butikk der vi fikk kjøpt litt flere shalwar kameez og en sari hver! Gøy, selv om vi ikke aner hvordan man tar på en sari. Heldigvis sa Mr. Elison at de på sykehuset kunne lære oss.

Så ja, i morgen drar vi altså til Brahmonbazar Christian Health Project! Toget går herfra kl 12.00 lokal tid og tar ca fem-seks timer, pluss litt til for å komme oss fra togstasjonen til sykehuset. Da er det slutt på luksusen med raskt, trådløst internett, og vi går over til modemet vi har med oss fra Norge, som i følge fjorårets studenter ikke akkurat er av den raskeste sorten. Så da blir det nok litt mindre oppdateringer fra oss fremover, men intet nytt er godt nytt får vi si. Vi skal prøve å få blogget litt (evt. sjekket facebook) når vi kan, men til vi får prøvd hvordan modemet funker vet vi ikke helt hvor ofte. Så dere får prøve å klare dere som best dere kan i mellomtiden ;)

Snakkes plutselig!
Klem fra Therese og Anne :)

ekTu ekTu bujhi

E-en skal sies som i det engelske ordet "egg", T-en er sterk, lages med en retroflex (rullende) tunge og husk å bruke haken til å lage en utpustende "jh". Velkommen til bangla-språkskole.
Forresten, det betyr "I understand a little" - noe som er ganske beskrivende på nåværende tidspunkt.

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Idag tenkte vi det var på tide at dere fikk se litt mer av rommet vårt (dere så jo innsiden av døren i forrige innlegg), så here we go:

Her ser dere litt av rommet. Anne sitter og gjør hjemmelekser,
for det har vi nemlig fått på bangla-skolen. 21 verb som skal
bøyes i nåtid, fortid og fremtid, og samtidig i 1., 2. og 3. person.
You do the math.

Her er doen vår.

Den viser vi først og fremst bilde av for å kunne zoome inn
på denne fantastiske plakaten som henger over.

Her er dusjsluken.

Den ligger bak dusjen, om du ser den lille
åpningen i kanten rundt. Og ja, det er et dusjhode
i taket, men den ser ikke ut til å virke i og med at
vi har fått den røde bøtta dere ser.  Heldigvis har vi
fått en øse også, den henger på kanten av bøtta.

Her er senga til Therese. Ja, det er stress når man har lagt seg og
puttet myggnettingen godt nedi overalt også plutselig kommer
på noe man har glemt.

Her er vifta i taket. God å ha.

Vi har aircooler også, men den slår vi av om natta for den
bråker sånn.

Her lader vi Mac, mobil og kamera. Vi valgte å sette adapteren
rett i veggen framfor å bruke skjøteledningen som ligger innerst.

Her sover Anne. Madrassen hennes går oppover mot kantene,
og det synes Anne er helt greit, for da slipper hun å våkne opp
på gulvet med ødelagt myggnetting.

Her er skittentøyskurven vår. Om man legger klær i den kommer
personalet og vasker de for oss for 40 Taka (ca. 3 NOK) pr. plagg.
Dette har vi nok ikke benyttet oss av enda.

Apropos klesvask, pkt. tre på denne lista minnet oss om at
tørketrommel er et sjeldent ord her nede.

Vi var en tur på det lokale supermarkedet, Meena Bazar (det
er ikke helt det samme som norsk basar), og dette ble Thereses
fangst. Honning, litt grovt brød (dette var det eneste grove de
hadde) og ost (den ligger i det felles kjøleskapet vi har i denne
etasjen) - som en variasjon til kritthvit loff og bananer som er
frokosten vi får her på guest house. Litt kjent snacks fant hun også.

Innholdet i Annes handlepose. Foruten dette kjøpte både hun
og Therese hver sin 1,25 liter brusflaske til 4,50 NOK pr. stk.
Grei pris.

En innføringsbok i Bengali og våre to notatbøker.

I morgen tenkte vi å ta litt bilder fra språkkurset, så stay tuned!

Hvis dere lurer, så har vi det veldig bra. Hodet er fullt av inntrykk og tanker og vi ser ikke helt frem til å begynne på oppgaven i folkehelse vi skal skrive mens vi er her nede, men det ordner seg vel det også. I morgen er det siste økt på språkskolen, så vi får se hva vi finner på resten av dagen. Det er hartals (streik) frem til onsdag ettermiddag, så det er ikke allverdens som skjer her i nabolaget. Kom gjerne med forslag i kommentarfeltet; ting dere vil se bilde av (bildene legger vi ut på bloggen, så sant forslaget slipper gjennom sensuren (vi befinner oss tross alt i et muslimsk land (Anne understreker at vi ville ikke gjort hva som helst i Norge heller, altså (bare nesten).)!) (JA, vi blåste i maks-tre-tegn-etterhverandre-regelen her), aktiviteter vi kan gjøre osv. Vi kårer gøyeste/mest kreative forslag, og vinneren får en bangla-surprise!

Vi venter i spenning, hilsen Therese og Anne :)

BFC

(Lurer du på hvorfor bloggen min plutselig har blitt en reiseblogg? Les dette innlegget.)

Klokka var nærmere 02.30 lokal tid før vi kom oss i seng i går, så å stå opp til frokost klokka 08.00 så vi på som en bragd. Når man i tillegg tenker på at 08.00 her er 03.00 i Norge (og våre indre klokker fremdeles er ganske norske) syns vi det var greit å slumre til halv ni. (Når det er sagt, gikk vi rett og la oss igjen etter frokosten.)

Frokosten minnet endel om Uganda breakfast; loffskiver, smør og små bananer. Her hadde de i tillegg et par skåler med syltetøy (som Anne smakte på for første og siste gang) og en boks med peanøttsmør. De hadde også cornflakes og melk, men med reiseråd om mat i friskt minne, samt at frokosten ble satt ut noen timer tidligere, valgte vi å overse dette alternativet.

Etter vi hadde sovet noen timer fikk vi melding av et norsk misjonærpar som bor her i Dhaka (som Ottar Hope så snilt hadde satt oss i kontakt med før vi dro), at de var i nærheten og ville stikke innom og hilse på. Det syns vi var veldig kjekt, og avtalte å prøve å treffes igjen for litt omvisning senere i uka.

Så spilte vi litt yatzy før Mark (leder for Koinonia) kom og hentet oss. Han tok oss med på BFC (Best Fried Chicken), der vi fikk kylling, pommes frites og pepsi. Kyllingen besto av et eneste gigantisk fritert stykke, og vi fikk en kickstart på banglanormen om å bare spise med høyre hånd. Det var veldig godt selv om vi holdt på å brenne tunga av oss. De kan å krydre i Bangladesh, for å si det sånn.

Siden det er hartals (streik) er nesten alle butikkene stengt, men heldigvis fant Mark én som holdt åpen, og vi fikk kjøpt oss noen klær. Så, i ekte bloggerstil; her kommer dagens innkjøp/outfit:

Anne i sin nye shalwar kameez.

Thereses første shalwar kameez.

Thereses andre shalwar kameez - også kalt
Pocahontasdrakt blant oss på rom 302.

I morgen står de to første dobbelttimene i Bengali for tur - vi gleder oss! Håper alle har det bra der hjemme, og igjen; gratulerer med farsdagen til våre to pappaer/fedre :)

Klem fra Therese og Anne!