Soff gottinår, nyta mi!

Visste du at i 2009..

..er det 400 år siden Galileo Galilei for første gang rettet en kikkert mot himmelen og begynte sine astronomiske utforskninger? (ja, det er helt sant i følge Wikipedia)

..er det 150 år siden Knut Hamsun ble født? (i følge norskboka og Wikipedia)

..er det 75 år siden Donald Duck for første gang dukket opp i filmen The Wise Little Hen? (i følge Wikipedia)

..kommer det til å skje mange tusen ting du aldri kunne gjettet på forhånd? (utrolig nok)

..blir du ett år eldre? (Guds skaperverk (deg) er fantastisk!)

okei da, eg er dårlig på overraskelser. men det er ikkje Gud!:) Han har så mange fantastiske og spennende overraskelser på lur til deg både i 2009 og resten av ditt liv, hvis du bare vil se de ta i mot de:) bare stol på Han! Gud velsigne deg og året som ligger foran:)

Anne-Cath. Vestly, ◊ 15.02.20 - † 15.12.08

Var, er og vil alltid være en av mine store helter.

Fred over hennes minne.

Slik at det ikke skal være noen tvil.

Bare så det er sagt.

Godt sagt.

"I det lange løp kan man vanskelig foreskrive død som løsning på sosiale problemer uten at det preger livsholdningen blant de overlevende."

- Niels Chr. Geelmuyden i en artikkel i Aftenposten, utdrag (m.m.) gjengitt i DagenMagazinet 5. november 2008, s.6

Dagens visdomsord i verdens stress.

Si ikke til Gud: jeg har store problemer!
- si heller til problemene: jeg har en stor Gud! :)

Åtte-en-fem,fire-ni-tre,null-null! - Tine Meieriet vest BA?

Skjedde der da?
Det var i dag, på opplæringsdag 2 av 9 hos 1881, at eg fant det ut. Kanskje visste eg det fra før av, kanskje ikkje, kanskje var det fortrengt, men no kom sannheten opp igjen. Kykkelikokos eksisterer ikkje mer. Kanskje er det bra, kanskje er det mindre bra. Livet går videre, kan ikke hindres..Gleder meg til korturné:)

Den ene sokken min er blå

Den andre er oransje.

I dag har eg lært at..

- glassene på Framnes har evnen til å eksplodere bare man glipper dem 1-2 cm over et brett med andre glass
- det finnes ingen grenser for kor lenge du kan drøye ut en arbeidsoppgave, bare du kan knepene
- to bittesmå engangsskjeer kan knekkes opp i 77 biter
- et skittent vaffeljern er og blir et skittent vaffeljern, uansett kor mange ganger du vasker det

Han ser meg

No har eg nettopp ryddet rommet, litt deilig egentlig:) Mens eg tørket støv der det trengtes (det var egentlig overalt), fant eg nokken gamle CD-er eg fikk dengang SuperBlink (som før het Blink) het Blåveisen, og siden eg liker å mimre litt, satte eg en av de på..Etter en liten stund kom det en barnesang som eg tenkte eg skulle skrive ned teksten til her. Den heter Han ser meg, og er skrevet av Elisabeth Grimstad. Så utrolig deilig å vite at det alltid er en som ser deg! En som bryr seg om deg og er glad i deg uansett ka andre og ikkje minst du, tenker om deg sjøl..

Han ser meg hver dag når jeg står opp
Han ser meg om jeg er bånn eller topp
Han ser meg om jeg går helt i spinn
Jesus er vennen min

Han ser meg når alle andre går
Han ser meg hvis noen erter og slår
Han ser meg når jeg er trist og lei
Jesus er venn med meg

:)

Dette er mors historie. Det er Josefs historie. Og det er min historie. Det er umulig å skille dem. De er altfor tett sammenfiltret.

Utdrag fra boken "Så jeg ikke går meg vill", av Ann Tatlock.

Josef kikket ut over gata. Øyenbrynene hans sank ned under brilleglassene da han rynket pannen. "Hva er det du er så redd for, lille venn?" spurte han mildt.

Jeg sukket og ristet på hodet. "Jeg vet ikke, Josef," svarte jeg oppriktig. "Noen ganger vet jeg ikke hva det er, og noen ganger tror jeg bare jeg er ganske redd for alt mulig. Jeg føler det som om magen min er proppfull av frykt, og jeg har lyst til å løpe så fort og så langt jeg kan, men jeg vet at jeg aldri kan løpe fort nok eller langt nok til å komme unna alt det som gjør meg så redd."

Josef nikket, ansiktet hans røpet smerte. "Jeg har også følt det slik, Novelka."
"Men hva gjør du da?"
"Jeg ber om styrke."
Ordene var enkle og liketil. Josef dyttet i gulvet med den ene foten og husken beveget seg fram og tilbake, vugget oss.

"Og så er du ikke redd mer?"
"Jo," svarte han. "Jeg er fortsatt redd. Men da vet jeg at Gud vet at jeg er redd, og det gjør hele forskjellen."

Surprise!

Jaja, har du komt deg innpå no, så har du vel fått med deg at eg har skiftet adressenavn..beklager hvis dette har forårsaket forvirringer og navnløs fortvilelse, men slik skal den altså være, bortimot permanent regner eg med:) eg har i lengre tid tenkt på å fornye navnet litt, krydre værdagen litt å sånn (litt for mye regn), men så har eg bare glemt det.. Men takket være min gode venn Hilde, kom eg på det igjen, for ho har opprettet blogg med sånn type navn som eg hadde tenkt på, men glemt (takk til gullfiskhukommelsen min for det).

Anyway, no kunne eg godt skrevet at ferien var godt i gang, at sola lar vente på seg og at eg har begynt å jobbe, men det vet dokker jo fra før av. Eller kanskje dokker ikkje visste at eg hadde begynt å jobbe, så da kan eg si det: Eg har begynt å jobbe. Sånn, da var det sagt, så unngår vi misforståelser.

Luftslott, - de er så nemme å ty inn i, de. Og nemme å bygge også.
- Henrik Ibsen

Syke greier..

Her er to ting å tenke på:

1. Et ørneegg er bedre beskyttet av norsk lov enn et foster på 12 uker.

2. Hvis en rusmisbruker blir gravid og en sosionom el.l. oppdager det, SKAL kvinnen, med loven i hånd, innlegges på en institusjon eller noe. Dette for å beskytte barnet. Hvis rusmisbrukeren nekter skal hun tvangsinnlegges, slik at barnet/fosteret ikke blir utsatt for rusmidler. Dette skal skje uansett hvor tidlig det er i svangerskapet. Men kvinnen kan jo alltids ta abort!

Tenkt dialog mellom rusmisbrukende gravid kvinne og lederen av institusjonen hun er innlagt på:

Kvinnen: Slipp meg ut! Jeg vil ikke være her.
Institusjonslederen: Nei, det går ikke! Vi må hindre at du ruser deg for å beskytte barnet ditt.
Kvinnen: Da tar jeg abort!
Institusjonslederen: Den er grei!

(tatt fra Nfj Forumet, skrevet av Jon Vidar)

Umbrella Christ Remix

Coffey er utrolig bra!!

Den lille prins - møter en rev som lærer ham om ansvaret man har for dem man temmer.

Forfatter: Antoine de Saint Exupéry; oversetter: Inger Hagerup; norsk forlag: Aschehoug
"Den lille prins" er historien om en prins som har en klode helt for seg selv. På denne kloden har han tre vulkaner og en eneste rose som han har dyrket av hele sitt hjerte. På en visitt til jorden finner han imidlertid at hans rose ikke er noe enestående eksemplar og hans skuffelse er enorm:

"Jeg trodde den var helt enestående, og jeg følte meg så rik, og så eier jeg bare en ganske alminnelig rose. Og dessuten de tre vulkanene mine som rekker meg til knes - og den ene er kanskje attpåtil sloknet for alltid - nei, det blir jeg nok ikke noen særlig stor prins av..." Og så la han seg ned i graset og gråt.

Da dukket reven opp.
- Goddag, sa reven.
- Goddag, svarte den lille prinsen høflig og snudde seg, men han så ingenting.
- Jeg er her - under epletreet, sa stemmen.
- Hvem er du? sa den lille prinsen. Du ser så søt ut.
- Jeg er en rev, sa reven.
- Vil du ikke leke med meg? spurte den lille prinsen. Jeg er så lei meg.
- Jeg kan ikke leke med deg, sa reven. Jeg er ikke blitt gjort tam.
- Å, unnskyld, sa den lille prinsen.
Men da han hadde tenkt seg litt om, la han til:
- Hva betyr det "å bli gjort tam"?
- Du er nok ikke herfra, sa reven. Hva leter du etter?
- Jeg leter etter mennesker, svarte prinsen. Men hva betyr det "å bli gjort tam"?
- Menneskene har børser, sa reven. De går på jakt. Det er svært sjenererende. De holder høns også. Det er det eneste interessante ved dem. Leter du etter høns?
- Nei, sa den lille prinsen. Hva betyr det "å bli gjort tam"?
- Det er noe som er gått altfor meget i glemmeboken. Det betyr "knytte bånd".
- Knytte bånd?
- Akkurat, sa reven. Ennå er ikke du noe annet for meg enn en liten gutt som ligner hundre tusen andre guttunger. Og for deg er jeg bare en rev som ligner hundre tusen andre rever. Men hvis du gjør meg tam så får vi bruk for hverandre. Du vil bli den eneste i verden for meg og jeg vil bli den eneste i verden for deg...
- Jeg begynner å forstå, sa den lille prinsen. Det er en blomst... jeg tror den har gjort meg tam...
- Det kan tenkes, sa reven. Man kan komme ut for litt av hvert på Jorden...
- Å nei - det er ikke på Jorden, sa den lille prinsen.
Reven ble åpenbart nysgjerrig.
- På en annen planet?
- Ja.
- Fantes der jegere på den planeten?
- Nei.
- Det var virkelig interessant! Og høns?
- Nei.
- Ingenting er fullkomment, sukket reven.
Men så fortsatte den sin tankegang fra før:
- Mitt liv er så ensformig. Jeg går på jakt etter hønsene, og menneskene går på jakt etter meg. Alle høns ligner hverandre, og alle mennesker ligner hverandre. Og derfor kjeder jeg meg litt. Men hvis du ville gjøre meg tam, kunne jeg få litt solskinn i mitt liv. Jeg ville kjenne igjen lyden av skritt som er helt annerledes enn alle andre. Andre skritt ville få meg til å gjemme meg under jorden, men dine skritt ville høres som musikk og lokke meg opp fra hiet mitt igjen. Se deg om litt! Kan du se åkrene der nede? Jeg spiser ikke brød. Åkrene er helt unyttige for meg. Og det er så trist! Men ditt hår skinner som gull. Og derfor ville det være så deilig hvis du kunne gjøre meg tam. For så ville kornet få meg til å tenke på deg, fordi det er så gyllent. Og da ville jeg komme til å elske vinden som suser gjennom kornet...
Reven stoppet og stirret lenge på den lille prinsen:
- Å vær så snill... gjør meg tam! sa den.
- Jeg skulle gjerne gjort det, sa den lille prinsen, men jeg har så dårlig tid. Jeg skal finne meg venner og det er så mange ting jeg skal bli kjent med.
Man blir bare kjent med det som man gjør tamt, sa reven. Menneskene har ikke tid til å bli kjent med noen ting lenger. De kjøper alt ferdig i butikkene. Men det finnes ikke butikker som selger venner. Menneskene har ikke venner mer. Gjør meg tam hvis du har lyst på en venn!
- Hvordan skal jeg gjøre det? spurte den lille prinsen.
- Du må være svært tålmodig, sa reven. Først skal du sette deg litt unna - der borte. Jeg skotter bort til deg, og du tier bom stille. Ordene er opphavet til all misforståelse. Men for hver dag rykker du litt nærmere...
Dagen etter kom den lille prinsen tilbake igjen.
- Det ville være best om du kunne komme på samme tid, sa reven. Hvis du for eksempel kom hver ettermiddag klokken fire, kunne jeg begynne å glede meg klokken tre. Jo mer tiden nærmet seg, jo gladere ville jeg være. Bortimot klokken fire ville jeg være urolig og oppskaket, jeg ville oppdage at lykken har sin pris. Men dersom du kom til forskjellige tider hver dag, kunne jeg aldri vite når mitt hjerte skulle begynne å danse... Man må ha et ritual.
- Hva er et ritual? spurte den lille prinsen.
- Det er også noe som dessverre er gått i glemmeboken, sa reven. Det er det som gjør én dag annerledes enn alle andre dager, én time forskjellig fra alle andre timer. Jegerne mine, de har et ritual for eksempel. Hver torsdag danser de med de unge pikene i landsbyen. Derfor er torsdagen en slik deilig dag! Jeg kan gå helt ned til åkrene. Men hvis jegerne danset når som helst, så ville alle dagene ligne hverandre, og jeg hadde ikke noen fridag i det hele tatt. Og så gjorde den lille prinsen reven tam. Og da avreisenes dag nærmet seg, sa reven:
- Å! Jeg kommer til å gråte sånn!
- Det er din egen skyld, sa den lille prinsen. Jeg vil ikke være ondskapsfull, men det var du som sa jeg skulle gjøre deg tam...
- Javisst, sa reven.
- Men nå kommer du til å gråte, sa den lille prinsen.
- Javisst, sa reven.
- Da har du jo ikke fått noe ut av det!
- Jo, det har jeg, sa reven. Takket være fargen på kornet. Så la den til: Gå bort og se litt på rosene igjen. Da vil du forstå at din rose er den eneste i verden. Så kan du komme tilbake igjen og si farvel til meg, og da skal jeg betro deg en hemmelighet.
Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:
- Dere ligner slett ikke min rose - dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.
Og rosene ble rent flaue.
- Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kansje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.
Og så gikk han tilbake til reven.
- Farvel - sa han...
- Farvel, sa reven. Nå skal du få høre min hemmelighet. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
- Det vesentlige er usynlig for øyet, gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.
- Det er den tiden du har kastet bort på rosen din, som gjør den så viktig for deg.
- Det er den tiden jeg har kastet bort på rosen min... gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.
- Den sannheten har menneskene glemt, sa reven. Men du må ikke glemme den. Du har bestandig ansvar for det du har gjort tamt. Du har ansvar for rosen din...
- Jeg har ansvar for rosen min... gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.

Jeg.

Jeg. Hun smakte på ordet. J e g. Tre bokstaver. Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er han? Hvem er hun? Jeg er jeg. Hvordan kan vi vite at vi er vi og ikke kaniner i en flosshatt? Det er rart med det. Og hvordan kan vi vite at i dag er i går i morgen? Eller at i morgen er i går i dag? Har det noe å si for hvem jeg er? Antakelig. Hun så seg i speilet. Lot øynene søke rundt uten mål og mening. Hvem bestemmer hvem som blir til? De som allerede er til. Hvordan hadde det blitt dersom de som skulle bli til, bestemte om de som var til, skulle være til?

Uansett, nå måtte hun gå. Skolen begynte snart, hun ville ikke bli for sen. Sekken spiller tromme på ryggen hennes ned bakken. Tre-takt. Hvem-er-jeg? Hvem-er-jeg? Hun sluttet å løpe, gikk i stedet.

Sommerfuglene flagret som små, fargerike tegn i vinden. Hun så seg rundt, men fikk ikke øye på noe. Ikke at hun visste hva hun ville få øye på, om hun i det hele tatt ville at det skulle være noen der. Flyr englene? Eller er det vi som ikke har tyngdekraft? Hva tenker fluene som surrer rundt en kumøkk? Hun var full av spørsmål, men svarene var langt unna. Hva var hennes eneste håp? Hadde hun bare ett forresten? Det hadde hun aldri tenkt på før. Håp er noe viktig noe. Men hvis du bare har ett håp, blir det viktigere enn om du hadde hatt tre? Hun kom fram til at håpet hennes var å se noen rundt neste sving. Var det et godt håp? Var det realistisk? Og hvorfor talte det så mye?

Froskene synger i sivet, nå blir det regn, heter det. Hvorfor er det bare måker som kan vekke noen på en spesiell måte tidlig om morgenen? Hva defineres som spesielt? Er det spesielt at fargen svart egentlig ikke finnes, eller at blått bare er en konsekvens av absorbering? Hvem bestemmer at alt er relativt og at livet skal leves fra begynnelse til slutt?

Tenk deg..

..at du var et sted på terskelen til dette eventyret en gang for mange milliarder år siden da alt ble skapt. Så kunne du velge om du en gang ville bli født til et liv på denne planeten. Du ville ikke vite når du skulle leve, og du ville ikke vite hvor lenge du skulle få være her heller, men mer enn noen år ville det uansett ikke være snakk om. Du ville bare vite at dersom du valgte en gang å få komme til verden, når tiden var moden, som vi sier, eller i "tidens fylde", da ville du også en dag måtte bryte opp fra den og forlate alt. Kanskje ville det komme til å volde deg stor sorg, for mange mennesker synes at livet i det store eventyret er så vidunderlig at de kan få tårer i øynene bare av å tenke på at det en dag tar slutt. Så godt kan alt sammen være her, at det gjør fryktelig vondt å tenke på at det en gang ikke kommer flere dager.

Hva ville du ha valgt, altså hvis det fantes en høyere makt som gav deg valget. Vi kan kanskje forestille oss en slik kosmisk fe i det store og gåtefulle eventyret. Ville du ha valgt en gang å leve et liv på jorden, kort eller langt, om hundre tusen eller hundre millioner år? Eller ville du ha nektet å være med på denne leken fordi du ikke godtok reglene?

Jeg spør igjen. Hva ville du ha valgt hvis du fikk sjansen? Ville du ha valgt å leve en kort stund på jorden for så etter noen få år å rives vekk fra alt sammen og aldri noensinne komme tilbake? Eller ville du ha betakket deg? Du får bare disse to alternativene. For slik er reglene. Velger du å leve, velger du også å dø. Men du - lov meg at du tar deg tid til å tenke deg godt om før du svarer.

Fra "Appelsinpiken", en bok av Jostein Gaarder.

Rare greier.

Tanker som kommer og tanker
som går.
Fine
er de, borte
blir jeg. Noen
ganger kommer et
smil.
Jeg har smilt
ofte i det siste.

"I carry your heart" by EE Cummings

i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear; and whatever is done
by only me is your doing,my darling)i fear
no fate
(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Hypernevrokustiske diafragmakontravibrasjoner.

Eg kan lett bli fascinert av ord. I grunnen kan eg bli fascinert av det meste, men det var ikkje poenget mitt. Hypernevrokustiskediafragmakontravibrasjoner er et sånt ord eg blir fascinert av. Det er det samme som hikke. Noen sier at hvis du har hikke hjelper det å drikke vann stående på hodet. Det finnes flere tolkninger av dette:

Lykke til med neste hypernevrokustiskediafragmakontravibrasjoner-anfall!:)

Det mest fantastiske, vidunderlige, kraftfulle og meningsfyllte kjærlighetsbrevet.. til akkurat DEG..

Prikk.

Eg hadde en gang en frosk som hette Prikk. Den hadde en søster som hette Lille-Prikk og mange lillebrødre som hette Små-Prikker. Prikk døde. Da satte vi Lille-Prikk og alle Små-Prikkene ut i skogen igjen. Av og til savner eg Prikk.

Til alle mine HiFi-klassekamerater (og andre som er interesserte eller bare er Chuck Norris-fans)

Her kommer en selvlagd Chuck Norris vits, den er ganske bra om eg får si det sjøl:

Hva sa Anselm da han møtte Chuck Norris?
- Cur Deus Homo?


Hahaha:) Litt forklaring.. Anselm (prior og abbed) levde på 1000-tallet i Frankrike (født i Italia), og et av hans kjente utsagn er nettopp Cur Deus Homo:) det betyr "hvorfor ble Gud menneske?"
Da forstår dokker gjerne vitsen litt mer;O) hahaha:)

Be, så skal du få. Og oppdatering det ble!

Kristin ba om ny oppdatering, så da skal ho sannelig megsann få det og:)

Er rart så stille det kan virke som om tiden står, og enda så går dagene som bare det. Turnéen nærmer seg med stormskritt (hadde vært kult om du hadde bedd litt for den sånn btw), og så er det påskeferie, maiferie og sommerferie.

No til helgen er det Impuls. Det har eg gledet meg til siden heimturen derfra i fjor. I år skal eg rævdilte på en ferskisgjeng, det kan bli interessant:) gleder meg til det og eg!

Casting Crowns lager forresten utrolig bra musikk. Ene sangen dies er fullstendig nydelig! Den heter East to West, og handler om at det kan føles som om det ikkje skal mer enn en dråpe til før Gud forlater oss. Vi vet jo at Gud har kastet bort syndene våre og at Han ikkje kan huske de, men av og til føles det ikkje som om Øst og Vest er så veldig langt fra hverandre, verden blir liksom mindre og mindre. Refrenget går sånn:

Jesus can you show me just how far the east is from the west
‘Cause I can’t bare to see the man I’ve been
Rising up in me again
In the arms of Your mercy I find rest
‘Cause You know just how far the east is from the west
From one scarred hand to the other

Husk på det i hverdagen folkens! Han slipper oss ALDRI ALDRI ALDRI:) uansett kor masse galt vi gjør, så tilgir Han oss, for Han er så gla i oss:):)

og uansett kor mange skritt du tar vekk fra Han, så er det bare ett tilbake.

Blunk blunk fra meg:)