Dette er mors historie. Det er Josefs historie. Og det er min historie. Det er umulig å skille dem. De er altfor tett sammenfiltret.

Utdrag fra boken "Så jeg ikke går meg vill", av Ann Tatlock.

Josef kikket ut over gata. Øyenbrynene hans sank ned under brilleglassene da han rynket pannen. "Hva er det du er så redd for, lille venn?" spurte han mildt.

Jeg sukket og ristet på hodet. "Jeg vet ikke, Josef," svarte jeg oppriktig. "Noen ganger vet jeg ikke hva det er, og noen ganger tror jeg bare jeg er ganske redd for alt mulig. Jeg føler det som om magen min er proppfull av frykt, og jeg har lyst til å løpe så fort og så langt jeg kan, men jeg vet at jeg aldri kan løpe fort nok eller langt nok til å komme unna alt det som gjør meg så redd."

Josef nikket, ansiktet hans røpet smerte. "Jeg har også følt det slik, Novelka."
"Men hva gjør du da?"
"Jeg ber om styrke."
Ordene var enkle og liketil. Josef dyttet i gulvet med den ene foten og husken beveget seg fram og tilbake, vugget oss.

"Og så er du ikke redd mer?"
"Jo," svarte han. "Jeg er fortsatt redd. Men da vet jeg at Gud vet at jeg er redd, og det gjør hele forskjellen."