Mama Maggie. Jeg hadde jo hørt om henne før, denne Egypts Mor Teresa, som hjalp barna på søppelfyllingene utenfor Kairo. Plutselig skulle hun tale på søsterhjemmet på Haraldsplass (like ved skolen min). Da jeg nevnte det for min kjekke trønder hadde jeg egentlig ikke noen spesiell tanke om å gå, men han sa hvorfor ikke så da gikk vi. På veien dit lurte jeg litt på hvordan det ville bli å høre henne tale. Jeg tenkte at hun antakelig kom til å ha en del smarte tanker og inspirerende ord, ettersom hun hadde gått fra å være én person som gikk til barna på søppelfyllingen utenfor byen, til å ha 1700 ansatte til å hjelpe med det samme. Men det jeg ikke var forberedt på, var kjærligheten hennes.Og så satt hun der. En liten skikkelse i hvite klær, med et hvitt sjal som nesten dekker hele ansiktet hennes. Jeg sier liten, men det var bare utenpå. En unik blanding av styrke og sårbarhet kunne merkes i hele rommet. Jeg ser på henne mens jeg setter meg ned på en stol et stykke bortenfor. Plutselig ser hun opp og bort på meg. Så smiler hun lurt, og holder frem en karamell. Hun vinker på meg, og jeg skjønner hun vil jeg skal komme bort. Idet jeg reiser meg gjør hun det samme, og kommer meg i møte.
"You´re so beautiful I couldn´t resist." Hun smiler lunt, og rekker meg karamellen. Jeg sier takk.
"What´s your name?" "Therese." "Like Mother Teresa." "Yes." Så sier hun noe jeg ikke lenger husker, tar hendene mine i sine, og med øyne som utstråler mer kjærlighet enn jeg noengang har møtt hos et menneske sier hun "Thank you for being here." Jeg takket henne tilbake, og håpet hun skjønte jeg virkelig mente det.
Overrumplet. Det finnes ikke noen bedre ord. For det var det jeg ble. Overrumplet av kjærlighet. Hun ante jo ikke hvem jeg var en gang, likevel møtte hun meg med en overstrømmende kjærlighet jeg ikke klarer å beskrive.
Det gikk opp for meg at hun ikke bare hjalp barna på søppelfyllingen i Egypt, hun elsket dem. Virkelig e l s k e t . Med en stormende kjærlighet jeg aldri kunne tenkt meg til. Ubetinget, i ordets rette betydning. "I see Jesus in them, and they see Jesus in me." Likeverdighet. Sammen hjelper de hverandre til å se Jesus.
Det var vanskelig å gå ut derfra. Vi snakket om det på vei til bussen, ingen av oss ville egentlig gå. Det føltes som en bit av hjertet mitt endelig fant plassen sin og jeg ville det skulle være slik for alltid. Jeg kjente igjen kjærligheten. Det er akkurat som når man ser to mennesker og bare skjønner at disse to kommer fra samme familie. Dette var Jesus sin kjærlighet. Jeg ble igjen overrumplet, for denne kjærligheten vet jeg jo at jeg har tilgang på hvert eneste sekund. Det er bare så lett å glemme det, så vanskelig å forstå. Vanskelig å forstå at jeg faktisk er ubetinget elsket, selv i mine mørkeste øyeblikk, de gangene jeg er sjeleglad ingen ser meg eller vet hva jeg tenker. Men Mama Maggie minnet meg på at det er faktisk ikke det jeg sier og gjør som bestemmer om jeg fortjener at Jesus elsker meg eller ikke. For Han elsker meg faktisk uansett. Det er Guds godhet som fører til omvendelse, og ikke omvendelse som fører til Guds godhet (Romerne 2,4b). Og vet du? Det eneste Jesus vil, er å få elske deg også, om du bare vil ta imot.
