Om bare tre dager

er jeg her!

På Bornholm altså. Det er i den røde rundingen på kartet. Eller, vi skal ikke sitte på kartet, vi skal jo reise dit da. Det blir gøy! I motsetning til åssen Christoffer her har det:

Er det ikke typisk.

Maskeløs

Idag brukte jeg formiddagen på å pakke. Jeg tok en dusj etterpå, men orket ikke gre håret, så det ble rimelig bustete. Droppet sminken også før jeg bar en tung bag pluss sekk ned til busstasjonen. Da hadde jeg rukket å bli rimelig svett og rød i ansiktet, og følte meg ikke akkurat klar for en rød løper. Så ser verdens kjekkeste trønder på meg og sier "Så utrolig fin du er!" og jeg skjønner at jeg må være den heldigste jenta i hele verden.

Gamle frøken Ågot

Hysterisk. Stakkar frøken Ågot! Jeg ler. Og reiser hjem på sommerferie for noen dager. Siste eksamen for dette skoleåret var over på fredag, helga har jeg brukt til å slappe av og samle krefter, og om halvannen time tar jeg bussen hjem til mitt kjære Hardanger. Livet er herlig, Gud er god og jeg er takknemlig!

Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat

når den ligger i pakke og ikke på fat.

Vanedyr (gammelt utkast)

Som nevnt tidligere, driver jeg og sørger for at gamle utkast til innlegg på bloggen skal få komme frem i lyset. Så her er enda et, som jeg skrev i løpet av 3. klasse på VGS en gang:


I det siste har eg tenkt litt.. Gratulerer til meg for det forresten. Men uansett, eg har gjort et lite eksperiment da. Eg bruker jo som (u)kjent linser, med ca -5, pluss nokke hornhinnekorreksjoner å gøyale saker:) Men om kvelden så tar eg de jo av, og bruker briller. Poenget mitt er at i det siste så har eg latt være å ta på meg brillene med vilje, bare for å se om eg kunne klare meg uten..

Og vet du ka? Det har gått helt fint! Eg har klart å spise kvelds, dusje, pusse tennene, gå frem og tilbake til kjøkkenet, stua, badet og rommet mitt, helt uten verken linser eller briller.. Det er jo positivt nok det altså, men så kom eg til å tenke på at grunnen til at eg klarte det, er jo fordi eg har innarbeidet såkalte vaner. Eg vet akkurat kor tingene står, eg kunne sikkert gjort det i blinde, etter å ha utført så og si de samme bevegelsene i ca 10 år;O) Meg esse et mos animal (blanding av norsk og latin, og betyr "jeg er et vanedyr").

Og det er sikkert ikkje bare meg. Er det virkelig sant? Er vi så vanedyr at vi har sluttet å undre oss over verden? Er ikkje det litt skummelt å tenke på? For eksempel, hvem er det som koser seg mest på et trylleshow? Barna eller de voksne? De voksne selvfølgelig.. Barna har jo ingen forutsetning for å se naturlovene bli opphevet når de enda ikke har lært dem å kjenne. Eller hvis det plutselig kommer flyvende inn en person i rommet, så er det de voksne som hyler og løper, barna vet jo ikke at det er noe spesielt med det, de ser jo nye ting hver dag!

Så til blogginnleggets hittil ukjente kjerne. Er vi blitt så vanedyr at vi ikkje ser ka Gud kan gjøre for oss? Poenget mitt er liksom at vi må ikkje tro at Gud er begrenset! Er nemlig helt vilt så mye Han kan gjøre bare vi lar Han få lov!:)


Amen til det ass. Uansett hvor stor vi tenker at Gud er, så er Han ALLTID større. Hvilke muligheter, hvilken kjærlighet, hvilken Gud!

eBay

Her om dagen fikk jeg et lite flashback til Afrika (nærmere bestemt Uganda), en dag vi var på marked i downtown Kampala. Sammenhengende boder med "tak" over, der man bare gikk lenger og lenger innover i en jungel av sko, kjoler, stoff, frukt, grønnsaker, diverse nips og meget salgsvillige ugandere.

Illustrasjonsbilde av et fresht hotell vi gikk forbi en dag.

Anyways, det gikk ikke lang tid før man ble stoppet av en ugander som komplimenterte feks. sandalene dine. Samtalen kunne gå ca slik:
"Nice shoes!"
"Thank you."
"You wanna buy some shoes? I have the perfect ones for you"
"No, thanks."
"Here, try these!"
Hvorpå den overmåte entusiastiske uganderen holder frem et par sandaler, så like som mulig dem jeg allerede har på føttene.
"I already have sandals, thank you."
"Yes, these are very good sandals! Look, you have the same!"
Sant nok. Han hadde klart å finne ut hvilke sandaler jeg likte. Argumentet om at jeg ikke var interessert i to prikk like par sandaler nådde ikke helt frem. Til slutt måtte jeg gi opp, og trakk videre innover i jungelen sammen med resten av teamet mitt, mens jeg tenkte at jeg var glad jeg slapp slik argumentasjon til vanlig.

En liten ugandisk butikk.

Ikke visste jeg at jeg skulle møte på denne "salgsmetoden" igjen i min egen stue (eller kjøkken, vi har jo ikke stue). Jeg har nemlig nettopp oppdaget eBay. Man søker på noe man har lyst på, for eksempel et søsterur eller hamburgerhøytalere, trykker på beskrivelsen av produktet, finner ut at det koster nesten ingenting i forhold til butikken, og kjøper det. En ukes tid senere kommer det i posten. Flotte greier.

Noen dager etterpå fikk jeg en mail fra eBay. "Therese Kristensen, recommended just for you", sto det. Hurra, tenkte jeg. De har sikkert funnet ut mer som er smart å kjøpe, som for eksempel en sykepleiersaks eller en billig iPod.

Jeg åpner forventningsfullt mailen, men hva ser jeg?

Kreativt. Virkelig kreativt.

Tips og triks fra en sykepleierstudent #3

Av og til trenger en bare et par oljerigger for å skjønne at ens egne hverdagslige flatulensproblemer* egentlig er ganske små i den store sammenhengen..

*flatulens: luft i magen

Tips og triks fra en sykepleierstudent #2

Gjør som Randulf; variér kosten!

Tips og triks fra en sykepleierstudent #1

Ha orden på væskebalansen! Dette kan ofte undervurderes, men er like viktig for det. Bare se på Sigrun:

Jeg elsker de(i)g!

Blogger.com har fått nytt utseende, og det medfører at det er blitt enklere å se gjennom gamle innlegg. Blant annet kommer det opp gamle utkast til innlegg jeg av en eller annen grunn aldri fullførte, og det er jo litt for dumt så flink som jeg er til å skrive. Så derfor tenkte jeg å glede dere med noen gamle begivenheter i mitt spennende liv, strødd litt sånn utover. Første innlegg er fra midten av mai ifjor, da jeg tydeligvis mente at meg og kjøkkenet hadde noe å gjøre sammen. Enjoy!

Random bilde av Kristine som viser fram sine skills på kjøkkenet, kun lagt til for å trekke lesere fra facebook. Buuurn!

Åffor i alle dager skal det være så vanskelig å heve en deig?

Det verste som finnes, er å ha fri når det ikkje er noen hjemme, og det faktisk er null avtaler på programmet hele dagen. Av og til er det veldig deilig, men i denne triste kjellerleiligheten holder eg på å gå på veggen. Gleden var derfor stor da eg i dag tidlig kom på at eg kunne jo bruke dagen til å bake! Eg var igrunn litt overrasket over meg sjøl, for det er igrunn sjelden eg har lyst til å bake. Kjøkkenet og meg er ikkje alltid like gode venner, kan man si. Men alt dette var glemt da eg idag glad og fornøyd dro på butikken og kjøpte ingredienser til boller og brownie.

Det var vanskelig å finne alt som trengtes. (Her er jeg litt usikker på om jeg har ment å referere til min ikke-eksisterende retningssans, manglende oppskrift eller om jeg bare prøver å legge skylden over på en lite utstyrt matvarebutikk. Etter bildet å dømme (som faktisk er fra den gangen) er det mulig at jeg bare ikke visste åssen en bollepakke så ut.)

Frisk og frimodig satte eg igang med både bolledeig og kakerøre, mens Lucas spilte ekte afrika-musikk for meg. Kombinasjonen av dette, i tillegg til at eg hadde klart å sysselsette meg sjøl for et par timer gjorde at eg både danset og sang høyt for meg sjøl rundt på det lille kjøkkenet vårt. Gleden var stor, med andre ord. Dessverre var den også kortvarig.

Eg har alltid sagt at eg ikkje er noe særlig til husmoremne. Rydding og vasking er noe av det minst kjekke eg gjør, og kjøkkenet pleier å se rimelig katastrofe ut når eg er ferdig, dersom eg får utfolde meg til fulle. Resultatet har også pleid å blitt så som så. Men, etter et år i Draumkvædestien har eg fått laget en del middager, og funnet ut at igrunn så er det ikkje så verst. Som oftest er det faktisk spiselig. Med det i bakhodet var eg ekstra gira i dag, når eg plutselig fikk lyst til å bake.


Her stopper utkastet til innlegget mitt, men dessverre husker jeg så altfor godt enda hva som skjedde så. Blandingen av deigen gikk relativt greit, litt klissete blir man jo men det er vel normalt. Vanvittig sterk som jeg er i armene gikk også trillingen av bollene greit, og jeg plasserte dem fint og flott og med stor selvtillit på bakebrettet. Inni hodet mitt syns jeg å huske at mamma la på håndkle og plast for å få de til å heve bedre og fortere, så da gjorde jeg også det.

Finn én feil, lissom.

Jada. Mamma la på et håndkle med en plastpose oppå, hun. JEG derimot klistret plastfolie oppå bollene før jeg smelte til med et håndkle for å legge litt tyngde oppå kunstverket. En time senere kom jeg tilbake og lettet på håndkleet. Et øyeblikk lurte jeg på om noen hadde sneket seg inn og tatt de fine bollene mine, for der lå det bare én kjempestor flat bolle. Så skjønte jeg at det var den samme deigen. Jaja tenkte jeg, det kan da ikke være så ille som det ser ut som. Det er jo bare å ta av plastfolien. NEI det er ikke det. Den himla bolledeigen hadde klistret seg fast med nebb og klør til den plasten. THIS IS SPARTA, ropte jeg og gikk til angrep. Etter en heftig kamp vant jeg og begravde 1/3 av deigen i søpla. De resterende 2/3 trillet jeg nye boller av, men de ble liksom ikke like fine som de en gang hadde vært.

Jaja, de ser ikke så ille ut tenker du kanskje. Det tenkte jeg også helt til jeg nesten knakk fortanna mi på en av dem. Mitt eneste håp var nå brownien som sto i ovnen.

Nå skal jeg bare la dere tenke at den sto akkurat så lenge i ovnen som den skulle og at det som ser ut som er stivt på sidene ikke er det. Nå ser jeg forresten at ovnen står på. Jaja, huset brente ikke ned så vidt jeg husker så da er det vel ok.

Da mamma fikk høre om krangelen vår mente hun det var hennes plikt som mor å sørge for at jeg ikke gikk gjennom 20-årene som bolleanalfabet. Så da jeg kom hjem på ferie gikk hun til verket, tross mine advarsler om et ødelagt kjøkken. Men mødre altså, de får til alt. Se hva jeg klarte:

Legg merke til hvordan jeg bruker mange bilder av de bollene som ble vellykket som et virkemiddel slik at dere skal sitte igjen med et inntrykk av at jeg triller ethvert kjøkken rundt lillefingeren.

Stolt(z)

Om litt mindre enn 11 dager har jeg eksamen i generell patologi, sykdomslære og farmakologi. Det vil forhåpentligvis si at om litt mer enn 11 dager er jeg ferdig med første året på sykepleien. Det betyr også at om litt mer enn 11 dager har jeg sommerferie! Og DET er verdt å ta seg et drops for folkens. Igår gikk jeg forresten (med god hjelp fra superspreke Kari) Stoltzen for første gang. For de som ble litt bekymret nå kan jeg berolige med at det ikke kommer til å bli noen vane.

Ellers så er det viktig nå i eksamenstida å ikke legge lista for høyt. Her ser vi et utmerket eksempel på Reidar som har gått på en kjempesmell: