Jeg elsker de(i)g!

Blogger.com har fått nytt utseende, og det medfører at det er blitt enklere å se gjennom gamle innlegg. Blant annet kommer det opp gamle utkast til innlegg jeg av en eller annen grunn aldri fullførte, og det er jo litt for dumt så flink som jeg er til å skrive. Så derfor tenkte jeg å glede dere med noen gamle begivenheter i mitt spennende liv, strødd litt sånn utover. Første innlegg er fra midten av mai ifjor, da jeg tydeligvis mente at meg og kjøkkenet hadde noe å gjøre sammen. Enjoy!

Random bilde av Kristine som viser fram sine skills på kjøkkenet, kun lagt til for å trekke lesere fra facebook. Buuurn!

Åffor i alle dager skal det være så vanskelig å heve en deig?

Det verste som finnes, er å ha fri når det ikkje er noen hjemme, og det faktisk er null avtaler på programmet hele dagen. Av og til er det veldig deilig, men i denne triste kjellerleiligheten holder eg på å gå på veggen. Gleden var derfor stor da eg i dag tidlig kom på at eg kunne jo bruke dagen til å bake! Eg var igrunn litt overrasket over meg sjøl, for det er igrunn sjelden eg har lyst til å bake. Kjøkkenet og meg er ikkje alltid like gode venner, kan man si. Men alt dette var glemt da eg idag glad og fornøyd dro på butikken og kjøpte ingredienser til boller og brownie.

Det var vanskelig å finne alt som trengtes. (Her er jeg litt usikker på om jeg har ment å referere til min ikke-eksisterende retningssans, manglende oppskrift eller om jeg bare prøver å legge skylden over på en lite utstyrt matvarebutikk. Etter bildet å dømme (som faktisk er fra den gangen) er det mulig at jeg bare ikke visste åssen en bollepakke så ut.)

Frisk og frimodig satte eg igang med både bolledeig og kakerøre, mens Lucas spilte ekte afrika-musikk for meg. Kombinasjonen av dette, i tillegg til at eg hadde klart å sysselsette meg sjøl for et par timer gjorde at eg både danset og sang høyt for meg sjøl rundt på det lille kjøkkenet vårt. Gleden var stor, med andre ord. Dessverre var den også kortvarig.

Eg har alltid sagt at eg ikkje er noe særlig til husmoremne. Rydding og vasking er noe av det minst kjekke eg gjør, og kjøkkenet pleier å se rimelig katastrofe ut når eg er ferdig, dersom eg får utfolde meg til fulle. Resultatet har også pleid å blitt så som så. Men, etter et år i Draumkvædestien har eg fått laget en del middager, og funnet ut at igrunn så er det ikkje så verst. Som oftest er det faktisk spiselig. Med det i bakhodet var eg ekstra gira i dag, når eg plutselig fikk lyst til å bake.


Her stopper utkastet til innlegget mitt, men dessverre husker jeg så altfor godt enda hva som skjedde så. Blandingen av deigen gikk relativt greit, litt klissete blir man jo men det er vel normalt. Vanvittig sterk som jeg er i armene gikk også trillingen av bollene greit, og jeg plasserte dem fint og flott og med stor selvtillit på bakebrettet. Inni hodet mitt syns jeg å huske at mamma la på håndkle og plast for å få de til å heve bedre og fortere, så da gjorde jeg også det.

Finn én feil, lissom.

Jada. Mamma la på et håndkle med en plastpose oppå, hun. JEG derimot klistret plastfolie oppå bollene før jeg smelte til med et håndkle for å legge litt tyngde oppå kunstverket. En time senere kom jeg tilbake og lettet på håndkleet. Et øyeblikk lurte jeg på om noen hadde sneket seg inn og tatt de fine bollene mine, for der lå det bare én kjempestor flat bolle. Så skjønte jeg at det var den samme deigen. Jaja tenkte jeg, det kan da ikke være så ille som det ser ut som. Det er jo bare å ta av plastfolien. NEI det er ikke det. Den himla bolledeigen hadde klistret seg fast med nebb og klør til den plasten. THIS IS SPARTA, ropte jeg og gikk til angrep. Etter en heftig kamp vant jeg og begravde 1/3 av deigen i søpla. De resterende 2/3 trillet jeg nye boller av, men de ble liksom ikke like fine som de en gang hadde vært.

Jaja, de ser ikke så ille ut tenker du kanskje. Det tenkte jeg også helt til jeg nesten knakk fortanna mi på en av dem. Mitt eneste håp var nå brownien som sto i ovnen.

Nå skal jeg bare la dere tenke at den sto akkurat så lenge i ovnen som den skulle og at det som ser ut som er stivt på sidene ikke er det. Nå ser jeg forresten at ovnen står på. Jaja, huset brente ikke ned så vidt jeg husker så da er det vel ok.

Da mamma fikk høre om krangelen vår mente hun det var hennes plikt som mor å sørge for at jeg ikke gikk gjennom 20-årene som bolleanalfabet. Så da jeg kom hjem på ferie gikk hun til verket, tross mine advarsler om et ødelagt kjøkken. Men mødre altså, de får til alt. Se hva jeg klarte:

Legg merke til hvordan jeg bruker mange bilder av de bollene som ble vellykket som et virkemiddel slik at dere skal sitte igjen med et inntrykk av at jeg triller ethvert kjøkken rundt lillefingeren.