Som nevnt tidligere, driver jeg og sørger for at gamle utkast til innlegg på bloggen skal få komme frem i lyset. Så her er enda et, som jeg skrev i løpet av 3. klasse på VGS en gang:
I det siste har eg tenkt litt.. Gratulerer til meg for det forresten. Men uansett, eg har gjort et lite eksperiment da. Eg bruker jo som (u)kjent linser, med ca -5, pluss nokke hornhinnekorreksjoner å gøyale saker:) Men om kvelden så tar eg de jo av, og bruker briller. Poenget mitt er at i det siste så har eg latt være å ta på meg brillene med vilje, bare for å se om eg kunne klare meg uten..
I det siste har eg tenkt litt.. Gratulerer til meg for det forresten. Men uansett, eg har gjort et lite eksperiment da. Eg bruker jo som (u)kjent linser, med ca -5, pluss nokke hornhinnekorreksjoner å gøyale saker:) Men om kvelden så tar eg de jo av, og bruker briller. Poenget mitt er at i det siste så har eg latt være å ta på meg brillene med vilje, bare for å se om eg kunne klare meg uten..
Og vet du ka? Det har gått helt fint! Eg har klart å spise kvelds, dusje, pusse tennene, gå frem og tilbake til kjøkkenet, stua, badet og rommet mitt, helt uten verken linser eller briller.. Det er jo positivt nok det altså, men så kom eg til å tenke på at grunnen til at eg klarte det, er jo fordi eg har innarbeidet såkalte vaner. Eg vet akkurat kor tingene står, eg kunne sikkert gjort det i blinde, etter å ha utført så og si de samme bevegelsene i ca 10 år;O) Meg esse et mos animal (blanding av norsk og latin, og betyr "jeg er et vanedyr").
Og det er sikkert ikkje bare meg. Er det virkelig sant? Er vi så vanedyr at vi har sluttet å undre oss over verden? Er ikkje det litt skummelt å tenke på? For eksempel, hvem er det som koser seg mest på et trylleshow? Barna eller de voksne? De voksne selvfølgelig.. Barna har jo ingen forutsetning for å se naturlovene bli opphevet når de enda ikke har lært dem å kjenne. Eller hvis det plutselig kommer flyvende inn en person i rommet, så er det de voksne som hyler og løper, barna vet jo ikke at det er noe spesielt med det, de ser jo nye ting hver dag!
Så til blogginnleggets hittil ukjente kjerne. Er vi blitt så vanedyr at vi ikkje ser ka Gud kan gjøre for oss? Poenget mitt er liksom at vi må ikkje tro at Gud er begrenset! Er nemlig helt vilt så mye Han kan gjøre bare vi lar Han få lov!:)
Amen til det ass. Uansett hvor stor vi tenker at Gud er, så er Han ALLTID større. Hvilke muligheter, hvilken kjærlighet, hvilken Gud!
Amen til det ass. Uansett hvor stor vi tenker at Gud er, så er Han ALLTID større. Hvilke muligheter, hvilken kjærlighet, hvilken Gud!
1 kommentar:
For en nydelig, nydelig blogg jeg havnet innpå her i dag! Har sittet og lest flere innlegg og du skriver så fint, til ettertanke :) Tusen takk. Og ja, jeg tror jommen meg vi har lett for å "overse" og kanskje tilogmed "glemme" hva Gud er stor nok til å gjøre for oss...f-eks bare det å kaste problemer over på han, det burde vi gjøre oftere, men neida - vi tviholder på tingene selv. Lite lurt ;) Jeg syns dette var en skjønn blogg og jeg vil gjerne henge med deg videre!! mange klemmer til deg - og med ønske om en velsignet helg! Spirea
Legg inn en kommentar