Jeg.

Jeg. Hun smakte på ordet. J e g. Tre bokstaver. Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er han? Hvem er hun? Jeg er jeg. Hvordan kan vi vite at vi er vi og ikke kaniner i en flosshatt? Det er rart med det. Og hvordan kan vi vite at i dag er i går i morgen? Eller at i morgen er i går i dag? Har det noe å si for hvem jeg er? Antakelig. Hun så seg i speilet. Lot øynene søke rundt uten mål og mening. Hvem bestemmer hvem som blir til? De som allerede er til. Hvordan hadde det blitt dersom de som skulle bli til, bestemte om de som var til, skulle være til?

Uansett, nå måtte hun gå. Skolen begynte snart, hun ville ikke bli for sen. Sekken spiller tromme på ryggen hennes ned bakken. Tre-takt. Hvem-er-jeg? Hvem-er-jeg? Hun sluttet å løpe, gikk i stedet.

Sommerfuglene flagret som små, fargerike tegn i vinden. Hun så seg rundt, men fikk ikke øye på noe. Ikke at hun visste hva hun ville få øye på, om hun i det hele tatt ville at det skulle være noen der. Flyr englene? Eller er det vi som ikke har tyngdekraft? Hva tenker fluene som surrer rundt en kumøkk? Hun var full av spørsmål, men svarene var langt unna. Hva var hennes eneste håp? Hadde hun bare ett forresten? Det hadde hun aldri tenkt på før. Håp er noe viktig noe. Men hvis du bare har ett håp, blir det viktigere enn om du hadde hatt tre? Hun kom fram til at håpet hennes var å se noen rundt neste sving. Var det et godt håp? Var det realistisk? Og hvorfor talte det så mye?

Froskene synger i sivet, nå blir det regn, heter det. Hvorfor er det bare måker som kan vekke noen på en spesiell måte tidlig om morgenen? Hva defineres som spesielt? Er det spesielt at fargen svart egentlig ikke finnes, eller at blått bare er en konsekvens av absorbering? Hvem bestemmer at alt er relativt og at livet skal leves fra begynnelse til slutt?