Sykepleier

De siste tre årene har jeg tenkt mer enn én gang at dette klarer jeg aldri. Dette er for mye jobb, for utfordrende, det krever for mye av meg, mer enn jeg har. Minst to ganger hvert år har jeg seriøst vært inne på tanken om å ta permisjon et år. Årene har også vært fylt av glede og mestring. Jeg har likt meg godt på alle mine praksisplasser og vært velsignet med gode veiledere som alle har vist meg gode verdier, en sterk rygg og gitt meg mye kunnskap. Jeg har ofte tenkt at "nå, NÅ er jeg på rett plass". Heldigvis.

Man blir aldri utlært, men i disse dager har jeg kommet til en milepæl. Idag hadde jeg min siste skoledag som sykepleierstudent, og i morgen er den formelle avslutningen der vi får vitnemålet, skolenål og offisielt kan kalle oss sykepleiere. Men jeg sier det idag allerede. For jeg er det. Sykepleier.

Jeg har problemer med å tro det selv. Endelig, ferdig. Det som virket så langt frem i tid, er nå. Allerede til uka har jeg min første opplæringsvakt på sommerjobben som sykepleier hjemme i Hardanger og fra høsten av skal jeg jobbe i Bergen. Jeg håper jeg klarer å være sykepleien som profesjon verdig. Jeg håper jeg klarer å møte pasientene mine med faglig styrke og et sunt hjerte. Det er store ord, men jeg tror det er viktig å klare å se det store bildet også. Så får jeg heller begynne i det små. Heldigvis har jeg Sykepleieren (Gud, om det skulle være uklart) over alle sykepleiere med meg. Alltid.

Nå er jeg en av dem - hurra!