Salme 71

Hehe, merker det er en stund siden no, eg har liksom kommet helt ut av det. Sist gang lurte eg på åssen året på Acta2 kom til å bli, og eg visste ikkje en gang at eg kom til å jobbe 50% på Coop Prix Bekkefaret (den nærmest sykehuset, sånn hvis du vil komme på besøk. Det hadde vært veldig koselig). Litt før det skrev eg at eg trodde eg var isfj på Myers Briggs (personlighetstest), enda eg er esfj. Enda litt før det igjen skrev eg at drømmen min for livet mitt var at mennesker skulle få møte Guds kjærlighet til de gjennom meg.

Det er en flott drøm, det er bare det at eg skjønte ikkje at de allerede gjorde det! Eg skjønte ikkje hvilken betydning eg hadde (og har) for folk eg treffer! I mine øyne var drømmen litt tåkete, det hørtes fint ut, men eg trodde gjerne ikkje det innebar mer enn å smile til folk på butikken, eller være snill med naboene mine når eg får meg hus en gang. No virker det så langt borte at eg i det hele tatt kunne ha så små tanker om Gud, om meg, og ka Gud og meg kunne gjøre sammen! Gud har gitt meg drømmer, store drømmer! Eg kan tale foran folk, danse foran folk, være helt sprø foran folk (haha, det har eg vel alltid klart, men være sprø for Gud!)

Eg kan reise rundt og spre Guds rike og Gud kan helbrede folk gjennom meg! Ikkje bare hodepine som forsvinner, eg har sett lamme gå og døve få høre! Eg vil se blinde få synet igjen og døde stå opp ved kraften av Guds kjærlighet! Eg vil elske folk med en stormende kjærlighet som bare Gud kan gi! Eg vil elske Pappa (for det er det Han er, Gud, Pappan min) så mye at folk begynner å elske Han bare fordi de ser eg gjør det! Og fordi de ser at alt som er, alt som skjer, er bare fordi Han elsket først!

Også er det så fantastisk at Pappa vil ta det i mitt tempo. Eg trenger ikkje gå rundt og ha unødvendig dårlig samvittighet eller tenke at eg gjør en dårlig jobb som Hans barn. Han elsker meg akkurat som eg er, men heldigvis elsker Han meg for mye til å la meg forbli sånn! Eg vil at hvert år skal bli det beste i livet mitt, fordi eg lever det med Pappa og i Hans kjærlighet! Eg vil at hele livet mitt, når eg ser tilbake på det, skal være en eneste tilbedelse til Pappa.

Bill Johnson (pastor i Bethel Church, Redding) har sagt at "a worshipper can be trusted to go through a valley of weaping, because they can turn it into a resort". Ansvarliggjør meg på det! Eg vil tilbe Pappa med livet mitt uansett, selvom det ikkje alltid er det eg føler for eller det eg har mest lyst til. Utfordrende? Jepp, maks. Kommer eg alltid til å klare det? Nei. Er det likevel det beste? You got it;)